Tåken fra i går kveld, er borte og sommerhåpet lever i denne dag også. Da tåken kom og dekket månen mer og mer, så streifet allikevel håpet om sommer og sol det nære tankeområdet, før kveld ble til natt.
Noe morgenen her nå bekreftet, med rødlig refleksjon fra vindusrekka som gir inntrykk av hva som byggene skjuler, fra her jeg nå sittet.
Ikke direkte blå himmel, men håpet er mer reelt nå enn gårsdagens tåkekledde tykkhet.
Kaffen smaker fortreffelig og tankene svirrer rundt det gryende smilende … smil ...