Utsagnet om å følge hverandre i døden, er et uttrykk som hører tiden som har vært til.
Dualismen sin stolthet er kunsten generasjonene bakover i tid kjente best, noe som står i sterk kontrast til individualiseringen og fokuset på meg og mitt.
Hvor edel og riktig tanken i utgangspunktet er, ikke helt tidsriktig, men beundringsverdig og imponerende tanker som knyttes opp i mot handlingens tanke.
Hvor kollektivt tilknyttet kan det være mulig å lage koblinger hos hverandre, uant mange og egentlig ufattelig for den tidsriktige tanke.
Til døden skiller oss ad, er mer der vår tids veier skilles, som en naturlig statuering av deg og ditt, mot mitt.
Får konkludere raskt at fenomenet er noe som svinner hen og blir borte, sakte og sikkert, selv om idealet kan sammenliknes med de tre musketerer: “En for alle, alle for en”.
Smiler til livets kamp … smil …