Medmennesket i oss, kjenner på det å bry seg om og kjenne på egen fremstilling av det fortalte.
Når det stormer i omgivelsen og livet påvirkes av det omkringliggende, så kjennes det levde ut som en byrde og en kamp for overlevelse.
I livets kamp, er grad av slåssing med det uunngåelige avhengig av krefter og mot, samt hvor mye de rundt påvirker og er avhengig av resultatet av kampens hete.
Modig tilstedeværelse er tidvis eneste verktøy tilgjengelig og støtten som dette representerer mer enn nok, selv når ønsket om å bidra med urealistisk mirakler er det desperate ønske for egen innsats.
Med en åpen hånd og masser av tilstedeværelse, den eneste deltakelse som gir mening og glede, selv om veien frem blir tung.
Punktet som skiller og viser tydelig forskjell, er akkurat der mye vanskelig befinner seg og mestring ikke direkte kan påberopes. Hverken øvelse gjør mester eller dreven i faget, er begreper som kan bekle mestringen, uten å forspille den sanne nærhet.
Det å stå på hver sin plattform, på hver side av avgrunnen, er tøffere enn forventet og fryktet. Det å innse at hånden som holder i håpet, må til slutt slippe og innsikten av realiteten oppfattes som det eneste som egentlig oppfattes naturlig, da er vissheten om den stadig mer åpnende hånd er det som naturlig må finne sted.
Blikkene som ettertiden kaster over skulderen, for å forsikre seg selv om at det riktige er gjort, er både vonde, tomme og gode på en og samme gang.
Smiler alltid tappert og håper riktige valg også føles som det rette … smil ...