Hvor er det blitt av øvelsen i å dø, i antikken øvde de seg på “Ars moriendi” (kunsten å dø), hvor en lang versjon av verket, Tractatum/ Speculum artis bene moriendi, skrevet av en dominikanermunk i 1415, og en kortversjon som dukka opp i Nederland rundt 1450.
Den lengste versjonen ble utgitt i de fleste vesteuropeiske språk, og ble svært populær i England. Dessuten ble Ars moriendi et av de første verkene som ble trykket ved hjelp av trykkekunsten, og det eksisterer derfor 300 eksemplar den dag i dag.
Første kapitel forklarer at det fins gode sider ved døden, og prøver å trøste den døende med at døden ikke er noe å være redd for.
Andre kapitel skildrer de fem fristinger som plager et døende menneske, og hvordan unngå disse. Fristingene er mangel på tro, fortvillelse, utålmodighet, åndelig hovmodighet og grådighet.
Tredje kapitel lister opp de sju spørsmål en skal stilla et døende menneske, sammen med trøst som er tilgjengelig.
Fjerde kapitel uttrykker behovet for å imitere Kristi liv.
Femte kapitel er retta mot venner og familie og skildrer de generelle reglene for oppførsel på dødsleiet.
Sjette kapitel tar med de passende bønnene en kan be for den døende.
Det mest naturlige er å fødes for å dø, dermed er det merkelig hvor fremmed siste del av livet er i det daglige og kun noe som trekkes frem når det ofte er for sent.
Smiler utålmodig godt … smil ...