Punktet hvor det tenkte ikke lenger forstår, er hvor skilleveiene deles i flere mulig valgte stier.
De mest opptråkkede valg, er ikke bestandig rett for meg og mitt, men kanskje heller den vei som består av tette busker og kratt.
Grunnlaget for valget, baseres på verdikjeder som er tildelt, arvet og lært, noe som kalles livets ballast og erfaringen som forvaltes og omsettes til forstått.
Når underlaget ikke lenger føles bunnsolid, så føles en vaklende fot og ankelleddet får utfordringer med lyng og ujevnheter som naturlig håndteres før retningsvalget faktisk gjøres.
Punktet hvor fuglungen plutselig er fugl og flyr, må være skremmende og godt, når vingeslagene bærer og fører det fysiske frem.
På samme måte velger alle våre hoder fortløpende retning og form, når veiskiltene kommer og kommer, hvor vi bare flyr og flyr.
Om usikkerheten i sitt forståtte overmanner tankene og lar panikk og andre irrasjonelle handlinger få overta, så mistes det overveide veivalg og utforbakke kommer brått, når en plutselig reiser seg fra den ubevisste handling som har ført frem til kjeder av reflekser som igjen førte fremdriften i agert retning.
Hvor mye forstått eller undertrykt forstått som oppsummeres, helt opp til hvor godt trent hodet er på bevegelse i landskapet rett utenfor egen forståelse.
Smiler og ler som det naturlige valg før valgene tas, da er det alltid noe lettere å se forbi det kjente og inn i det ennå ikke forståtte … smil ...