Funksjonen til det historisk skjedde, en kjærlighet som alderdommen oppdager tydeligere enn det ungdommelige nye.
Der hvor minner knyttes og assosiasjon til det fortalte kjennes, er alle gamles glede. Omfortalt erfaring, satt i tidsriktig perspektiv, er verdien på formidling av gammel kunnskap, en arena hvor stafettpinnen kan mottas og viderebringes som grunnlag for nye oppdagelser og mer innsiktsfulle avgjørelser som ikke nødvendigvis trenger å kopiere tidligere unødvendigheter.
For å kunne avlevere noe av verdi, må forståelsen av endring være med i det gjenfortalte og ikke kravet om gammelt fokus i de nye tanker. De aldrende har ansvaret for ny formidling av gammelt forstått og unge skal fokusere på sin mestring, med mest mulig formidlet verdibalast som eget grunnlag for veien som velges videre.
Hvor sexy gammel informasjon egentlig kan være, ikke i det hele tatt, men forståelsen av det historiske er en grunnpilar i bygging av all fremtid. Informasjon er alltid utdatert, det som vil kunne gi forståelse, er hva som er grunnen til effekten til det gjorte og hvordan lærdommen kan viderebringes i en ny tid, med nye forutsetninger.
Historisk gnikking og gnuing, er noe de virkelig gamle bedriver og ikke krefter som hjelper, men tilfeller som blir hjulpet frem i en tom tilstedeværelse av sykdomsliknende gjenværende i det som trygt har vært. Hvor mye belastning og stimulans er det gamle tanker skal ha, en graden av modighet for endring som tolereres av det nye som ennå ikke forstås.
Utviklingen kommer og omsetning av det erfarte, er der hvor bremsetrykket er med, som et korrigerende trykk for å minske de mest feilslåtte gjentakelser, med en omsatt forståelse i et nytt og ungt perspektiv.
Smilende med passe godt trykk i munnviken … smil ...