Hver dag og hele tiden så eksponeres vi for en konstant underbevisst kommunikasjon.
Så deilig å vite at vi alle er knyttet i sammen på et universelt plan, hvor det tillærte ikke forstyrrer, nemlig i den stille samtalen som foregår bare ved at vi er i nærheten av hverandre.
Det å formene følelser, som ikke direkte kan forklares, er min beskrivelse av krysningen mellom den bevisste og ubevisste samtale. Noen ganger har vi en magefølelse av godt eller vond her kjenner vi de tydelige resultater av det usagte.
Noen ganger oppstår de gode samtaler, som bare blir bedre og mer innholdsrik, bare ved at atferden til samtalepartneren har en respons som knytter. Som f.eks. ved å peridisk ha øyekontakt som bekreftende engasjement og deltakende tlilstedeværelse, gir en utrolig forsterket effekt og forståelse.
Gjennomsnitlig så har den som prater kun 37% av tiden øyekontakt med den som det prates med, samtidig som den lyttende har gjennomsnittlig noe over 70% forsøkt oppnådd øyekontakt, her er det potensiale i å være bevisst i de forskjellige situasjoner. Ikke der at en skal stirre hverandre i senk, men heller kjenn på den positive kobling og knytting som øyne som møtes har, kjenne hvor mye mer personlig samtalen blir, selv med sporadiske treffpunkter med øynene til kassaansatte som kun er et kort møte der og da og som faktisk gror god menneske relasjon ved den naturlige følelsen av å se og bli sett.
Vi er alle tankeleseren eller kropp kommunikasjons orienterte, som det egentlig er. En samtale før samtalen starter, en forståelse av hvorfor oppfattelsen av det sagte føles rett eller galt, med forsterkende kraft.
Ved å være våken i disse øyeblikker, vil praten få en fantastisk dybde og glede over å dele øyeblikket.
La oss glede oss over å kunne positivt påvirke hverandre med å ha egenskaper som inkluderer det å hjelpe hverandre til å forstå på flere plan.
Smiler både i dagen og på det underbevisste plan ... sml ...