Det døende tre som står utenfor i parken, er en del av en tregruppe som fyller utsikten fra godstolen, noe som gir tanker om skogens variasjon og ro.
Det treet som er dødt, strekker seg nakent mot himmelen og står standhaftig i mange år frem til naturens variasjon har slitt og rykket i de stadig svekkede festene mot underlaget til moder jord.
Når æraen er over så ligger restene bakkelangs og beriker området med spektakulære formasjoner som minsker i omfang, etterhvert som tiden går.
Så reises på ny et nytt tre i den mark som tidligere var en annens fotavtrykk, slik pulserer og endres alt omkring.
Takten i tilværelsen er sykluser som pulserer i tilsynelatende takt og utakt, noe som kan oppdages når perspektivet sees i tilstrekkelig avstand.
Med høstens endringer åpenbart i øyet, så frydes sinnet av farge eksplosjonen som alt som gror serverer så fargeflott ... høst farget godt smil i denne dag, til alle og enhver ... smil ...