Zombieansikter som uttrykkløst sveiper frem og tilbake, når hodene ikke bare henger ned i den lille skjermtingesten eller innsvøpt i et svakt drømmeaktig skjær.
Lurer alltid på om blikkene oppdager at det er andre mennesker i umiddelbar nærhet, eller om tåkeblikket skygger for utsyn og oppfattelse.
Alene farer alle mot samme destinasjon, uten å ofre retning den største fokus, så lenge flyten holdes. Om noe avviker fra det komfortable rytmiske, så oppdages alle andre og den stille dialog starter med usagte spørsmålet om hva som tenkes.
Deilig kopende og tanketomt er øyeblikker av følelser for fri fra nuet og bortevekk, når de stille svevende tanker kommer som tilgrensning inn mot drømmerikets sfære.
Hvor er jeg, hvor er du, hvor er vi og hva er rett og riktig - ikke lett å skille på her og der, når tankesvevingen tar av og "skallet" blir forlatt i øyeblikket.
Det tilsynelatende tomme blikket, har en reise i det mest fargerike landskap, en flora som overgår høstens fargesprakende fremtoning.
Flott er dagens ord, med utspring i fra gleden som spirer og gror i ansiktet som smiler tilbake fra refleksjonen i speilet ... smil ...