Darwin sin lære i praksis "survivel of the fittest", er statsbudsjettets linje og på en måte akseptabelt å la majoriteten som har det bra, få det bedre. Det er tross alt dynamikken i demokratiet, om vi setter til side omsorg og humane veier å se på verden.
Med tanke på at hver og en alltid på en eller annen måte klarer oss, så er jo den sterkestes rett rått ærlig og en enkel måte å trekke fokus bort fra å sammenlikne sitt eget med andre sitt og heller konsentrere seg om de små basalbehovene som beveger seg frem og tilbake på egen livsskala.
For teknologien er kommet så langt at individer som naturlig ville falt fra i ufødt og spedbarns stadiet, vokser opp uavhengig av overlevelses forutsetningene som befinner seg der og da. Noe som så langt har vært definert som et utviklet sinn og omsorg i praksis, men en kostbar aktivitet som stimulerer faggrupper og legger til rette for at de individer som ikke har de rette forutsetninger for overlevelse allikevel får et forsøk.
Når disse kostnader deles ut, er det de færreste som rekker opp hånden for å naturlig bidra med å ta frem mynt fra egen lomme - Sånn er nå hovedlinjene i de fremlagte tall og de som har mye har fått de beste forutsetninger til å få mer og forståelsen av å slippe å bidra til de med mindre forutsetning er mer overlatt til andre mer naturlige prosesser.
Driven i enhver dag er jo alltid knyttet til aktivitetene som defineres som best for en selv, om det periodisk er vanskelig, så er det kun en kneik å komme seg over selv, når ingen andre stimuleres til å omsorgsfullt naturlig prioritere bort jaget etter kalde mynter og se menneskehetens beste.
Den kollektiv bevissthet om å la hver og en klare seg selv, får samvittigheten til å koble nærhet til å telle stille kollekt og la egen indre reise være en omsetning av det ytre.
Denne høstmørke dag får et stille gryende smil, når regnets dråper treffer hodet som en avkjølende nærhet ... forsiktig smil ...