Skylaget som er nattens teppe løftes forsiktig bort, så sakte, så sakte, fordi vi er i overgangen sommer til vinter og nå kan merke lysets endring.
Sommerens lyse kvelder og lysfargede morgen, byttes ut med mørkere og mørkere bane for vår klodedel, dermed minsker den lyse luken av solfylt dag, samtidig som temperaturen kryper ned mot der rødt møter blått kvikksølv.
Overgangen er kontinuerlig, men ikke like merkbar når endringene skjer mest på de tidspunkter som ikke har samme våkent fokus.
Ferden er alltid underveis, selv om den kontinuerlige bevegelsen ikke er like tilstede og merkbart.
Dermed er høsten en påminnelse om endringen som skjer og det er lett å oppdage det stadig lysere mørke som blir mer og mer dag og som avdekker en fargeflora som kun høsten kan varte opp med.
Kjenner nå på lysets glede i det mørke, for det er kontrastene som påminner oss om forskjellene som gir oppmerksomhet og liv i minuttene som skapes av sekundene, som resulterer i timer og dager på dager.
Smiler godt til speilbildet som oppmuntrer til mer smil ... smil ...