Ting gjøres i den gode mening, men det onde kan utløses når uenighet fremtrer og egentlig innhold viskes bort i heten.
Uenigheter har ofte forsterkende effekt på overdrevne framstillinger og kommer som skudd fra hofta, manglende refleksjon og overdrevne refleks handlinger minne om volleyballkamper.
Med en meningsball som serves, så er starten ofte mer lugn og besvarelsen likedan, men etter noen nettpasseringer så blir angrep og besvart en vekslende kraft, hvor riktige og rettferdige midler har en noe sammenvokst grense der hvor øyeblikkets snarhet kan overgå forventet.
Seieren er alltid det onde, for alle de etterlatte motstandere er urettmessig nedgradert til noe dårligere, selv om det er prestert det beste som forutsetningene har lagt til rette.
Verdien som de virkelig seirende måler det presterte opp i mot, er individuell utvikling og prestert, en arena som bare inneholder vinnere og som stimulerer til realiteten om at forskjeller styrker.
Det kompliserte i å ikke ha samme fysiske målstreken, er hinderet til underholdnings nummenhet i almuens mediemating.
Utilstrekkeligheten i egen forståelse, gir enkle utveier, når noen innrammet og tilrettelegger i en neandertall skalert fremstilling. Samtidig som massesugesjonen er verktøyet som stimulerer og styrer flokk følelsen.
Per Fugelli var «snill som faen». Han var det han ønsket å være, et talerør for dem som ikke selv var taleføre. Gjorde alt i beste mening og ønsket oppriktig å bidra til å gjøre verden til et bedre sted.
Forskjellen i det mente, kan ofte feilaktig komme i veien for innhold og reaksjoner kan føre forskjellen lenger bort, uttrykket “snill som faen” er et bilde som kan avvæpne det betente og vekke mildt oppdagelsen av at kursen er i ferd med å forsvinne ut i det blå.
Med smilende grimase til innholdet … smil ...