Den pratende stemmen som plutselig kan høres på tur langs elver eller langt inne i skogen, gjenkjennbar surrealisme, som dukker opp uten sammenheng eller mening.
Et sted oppe blant trekronen, tenker jeg, det er der de bor som har flott fargeprakt og gule store nebb.
Steg som skrider frem, blikk som løftes opp og rundt, ingen å se oppe blant grenene. Fortsetter ferden videre og videre, med gjentagelser av det pratende, uten å oppdage kilden hverken blant trær eller i busker.
Plutselig blir tydeligheten i innholdet så åpenbart hørbart, at det sagte fremstår forunderlig nært relatert til mine ennå ikke ferdig prosesserte inntrykk. Skremmende og spennende å tenke seg en papegøye stemme som kan formidle hver og en sitt tenkte, en fascinerende tanke som forleder oppmerksomheten bort fra hvor kilden har opphav og tankespinneriet bare fortsetter i de rareste vendinger.
Forfulgt av stadig flere utbrudd av nærliggende temaer, så passeres andre mennesker også, som tydelig hører de samme ord og setninger og jeg kjenner en betrygget følelse av at galskapen ikke har tatt overhånd, selv om opphavet ikke er å finne blant de frodige trekronene.
Til slutt, ender turens retning inn til enden ved vendingspunktet og en pust i bakken er på sin plass. Når stedet har elvas lune vik eller skogens tjern som selskap, blir sinnet fryd fullt og sittestykket fornøyd og øynene fredfulle av ro.
Igjen kan sporadiske setninger fanges opp og humringen tiltar, da innholdet igjen er gjenkjennbart og en oppreist sittestilling gjør at jeg nyter skuet utover vannflatens magi.
Ser refleksjonen av mitt eget legeme og må gapskratte enda mer, når gjenspeilingen gir et tydelig bilde av papegøyen som har fulgt mine skritt, den har hverken gult nebb eller fargeprakt, likner faktisk veldig mye på meg selv.
Smiler til og av det glade … smil ...