Mitt usagte runger i det indre landskap, mens alt det sagte bølger ut av munnen og gjennom luften til mottakere som både ønsker å motta og ei.
Mekanismen for innhold i luften rundt oss alle, er basert på flere mekaniske forunderlighet som vi alle i utgangspunktet skal være skapt med.
Veien frem til formidling, er like forunderlig som selve det fysiske, at tanker fanges i en form som gir mening, er et eget kapittel for seg.
Ved å overse prosessen for tankene som fører frem til behovet for formidling, så utføres mesterverker av muskelkontroll og kraft fordeling når tanken blir hørbar for flere enn en selv.
Hvor stor glede som deles av den hørbare pust, er mest åpenbar når sangen runger og forskjellen i dybde fremstår vakkert. På veien til ytterpunkter, der opera fremstår som mer enn den viskende røst, så foregår det meste i tilmålt moderat kraft, hvor budskapet er mest i fokus og ikke følelsene fra det dramatisk fremførte.
Muskulært er det luftpumpen som genererer kraften i det talte, med lungenes periodiske inn og ut pust, så er den kanaliserte vind med på ferden mot stemmebåndene som danser i takt med den indre vind, hvor da munnhulen får formasjonen til å farge karakteren til det blåste. Her inngår både muskler og fleksibilitet i vevet, sammen med en mer løssluppen tunge går luften fra pust til ord.
Med et luftrom forberedt for både livgivende oksygen og samtalens kraft, så startes det hele med et altsigende smil ... smil ...