Som en tornado virvler ting opp, har også positivite en trekkende kraft i samme retning. Selv om det går snurrende rundt, fokuseres det på retningen som er opp, selv om tidvis svimmelheten er total.
Skulle hodet være periodisk fylt med svimle tankerekker som trekker blikket bort fra ferden opp, så må øynene hjelpes bevisst tilbake bort fra den mørke delen av tunellen.
Ved å arbeide målrettet med å finne de små dråper av positivitet i tilværelsen, så vil søken etter mer oppløftende fokus bli lettere og lettere, men det er kraftig arbeid med eget fokus, for å lykkes med å finne ut av negative dragsugs spiraler i feil retning.
De små steg, er veien, etablering av tålmodig fornøydhet over litt prestert, gir mulighet for å ikke overveldes av alt som skulle vært gjort.
Blikket festes på hvert spadetak av oppgaven og ikke hele haugen, noe som gjør at hver eneste gjennomførte brukt kraft føles som en delseier på vei frem til det større mål. Oppgaven blir ikke større eller mindre, kun morsommere av og lykkes mange ganger.
Dermed blir tankelandskapet som en eng av vekster, hvor det spirer og gror og vinden lett svaier det langstilkede i en livets dans og helt rytmiskt i pakt med omgivelse og påvirkede krefter.
Som livets vei, går hver og en av oss langs en krokete sti, som periodisk blir til rette finne veier som overtar for stiens ulendte underlag. Da må det enkle flotte oppdages og nytes, før veien igjen starter å svinge og vri seg bort fra det rette enkle.
Med livets ror mellom hendene, så styrer jeg så godt det lar seg gjøre, uten at det garanterer annet enn hardt arbeid som ikke har noen garanti om hverken det ene eller andre. Men det er livet, mitt liv i min forvaltning og med håp om en fin dag for deg, deg, deg, deg og meg.
Smiler godt av de positive etterdønninger etter de glade tanker om håp for noe godt i det håpefulle ... smil ...