Hvor vill og gal tanken enn er, så er det lidenskapelig morsomt med smilende ansikter.
Havet er en del av bølgen og bølgen er en del av havet, hva som er mer enn det andre, er som å jakte på opphav med forutsetninger som ikke inneholder helhet.
Hvor sammensatt er følgene av å gi et smil til en ikke smilende, kanskje større en vi tror.
Når planeter og soler tvinnes rundt i galakser, som igjen snurrer i en slags harmoni, så føles det som om veien er lagt og manuset sitt innhold ennå ikke kan leses.
Sammenheng og samtakt, krefter som er universelle og større enn forstått, men like avgjørende i våre små sfærer og sammenhenger.
Koser meg i et smilende tåkehav, er det meg selv som smiler tilbake i speilet, eller er det et smil som jeg tidligere har vært eksponert for som ler godt tilbake som refleksjon ... smil ...