Sosial tilstede og helt fraværende, så har jeg mange virtuelle venner jeg aldri har sett eller hørt prate, en uvant arena å bli komfortabel med og finne rett assosiert og balansert begrep for venn.
Jeg har bekjente som er nærmere fysisk venn enn mange av mine digitale venner er venn, merkelig mottaksapparatet her i verdiskålen, tankevekkende klar over at jeg står på kanten av generasjonskløften som en ung-gammel, eller bare gammel-gammel.
Det er en tid for alt, er helt sikker på, om jeg nå hadde vært "liten" og skulle utøve mitt erfarte fra den gang da, så ville min naturlige ringeklokke øvelse, fremstått som rar og noe uvørnt å ikke melde ankomst og koordinert forståelse via hjelpemidler i det digitale univers, hvor sosiale medier er som den moderne dørklokke.
Kjenner at jeg er barn av en annen tid, hvor forståelsen av hva som var før og etter, nå fremstår mer tydelig, selv om overgangen fra og til ikke var like merkbar før avstand i tid kan se tilbake og forstå noe av det som skjedde.
Tror jeg slår meg til ro med observasjonen og balansert deltakelse i den nye tid og finner ikke noe som skulle vært å utført annerledes, da mitt erfarte er årsaken til at jeg er meg.
Smiler godt av alt som kunne vært gjort og som jeg nå kan gjøre, dermed blir "tapte" handlinger bare noe jeg legger til på det jeg skal gjøre lista ... smil ...