Gode mennesker kan eksponeres for utførelse av onde handlinger.
Phillip Zimbardo snakker av egen erfaring. Sommeren 1971 gjennomførte han The Stanford Prison Experiment.
Forsøket har fått klassikerstatus innen psykologisk forskning. Utgangspunktet var å problematisere hva som skjer nå man plasserer ”gode mennesker på onde steder”. Studenter ble plassert i roller som henholdsvis fanger og fangevoktere og tilpasset seg oppsiktsvekkende raskt til rollene.
Eksperimentet skulle vare i 14 dager, men ble stanset etter seks. ”Fangene” ble isolert og satt i seksuelt nedverdigende situasjoner. Det gikk fullstendig over styr.
- Jeg så det ikke selv. Jeg var selv blitt systembyggeren som hadde lagt til rette for at det onde kunne skje, sa Zimbardo.
Erfaringene fra Standford Prison er til forveksling lik det som skjedde i Abu Ghraib. Og fremfor å peke ut de ”råtne eplene i kurven” slik Bush-administrasjonen gjorde, mener Zimbardo at det er selve kurven som fortjener oppmerksomhet.
Det å skjønne, er ikke kun å finne et svar som fører hit eller dit, men en kjede av tanker som fører med seg andre tanker som fordeler og nyanserer.
Det er alltid så godt og flott å se hverandre som mennesker og selvstendige individer, samt så herlig å prate om øyeblikket her og nå, for det er når mitt ønske for andre sitt ve og vel, at det kan oppstå missforståelse og en oppfølgende frustrert argumentasjon som går i en ringformasjon.
Mye av tankerekkene lander på uttrykket "å ta ansvar", for det opplever jeg som så naturlig og er eneste veien ut av utfordringene jeg selv har opplevd, fra liten og til jeg ble større og stor. Derfor har det alltid vært min måte å møte alt jeg har fryktet, før det jeg frykter har rukket å ta meg igjen og overvelde meg.
Vet ikke helt hvordan jeg kan inspirere godt og riktig, for å synliggjøre hvordan min hverdagslige glede spruter av nysgjerrig forundring og smilende glede, når jeg nitidig og tilbakelent jobber meg ut av utfordringer.
Denne morgen, som starter med første hverdag i vår måneden, får en tankerekke som gir håp for vårlig vekst og en mantra duvende i tankeregionen:
"Hva kan omgivelsen gjøre og hva kan jeg gjøre for omgivelsen".
I det perspektivet finnes det mye selvoppfyllende, når egne handlinger bidrar og andre ser bidraget og anerkjenner, da er det ofte gode krefter som fyller på med mer energi for omgivelsen og en selv.
Så kommer igjen en snikende følelse av å måtte ha oppmerksomheten tilkoblet, slik at jeg blir et godt menneske, som ikke utfører onde handlinger.
Nei, denne mandag inspirerer og gleder .. smil ...