Kaos i dagene, er høstens meny og en naturlig brytning gjør at hodet ikke ser alt like tydelig.
For noe er egen ro i egen hverdag og helg, når en underliggende og ubeskreven uro blandes med form endringer, så er tegnene på ubalanse tilslutt åpenbar.
Hvor tolkbart detaljene er, ikke bestandig like klart, da så alt for mye blandes inn i hva som er, ønskes og har vært.
"Høsten ... den svale, fine årstid da allting skifter farve og forgår". Knut Hamsun.
En bedre verden starter egentlig som en bedre hverdag for en selv, noe som er like utfordrende som fred på jord - Komplekst øyeblikk som påvirkes av mer enn her og nå.
Livets takt, eksponeres for øyeblikk som eksisterer og veien frem er resultatet av stegene som er gått, en takt som svinger som en pendel fra ytterpunktene av det kjente og inn mot det ukjente.
Hva mitt ukjente ér, en blanding av forstått og ikke, noe som oppdages etterhvert som refleksjonen forankres og meningene om mestring finner sted i egne verdikjeder.
Høsten sin misjon, er oppmerksomhet på forandringer, noe som gir masser av inntrykk og en lengsel etter sommeren som har vært og håp for den kommende vinter - I denne smeltedigel befinner øyeblikket seg og livet pulserer ærlig og rått, uten at det betyr annet enn mer forståelse av hver og en sin egen innsikt og arbeidet med egne "spøkelser og demoner" påbegynnes.
Høst er høst og de større deler av mørke som skygger mer og mer naturlig for solen, er mer tilstede i det oppfattede, noe som skaper lys i eget indre landskap. For hver og en, er vi vår egen lysbærer som løfter lysets stråler opp og inn i egne mørke kroker ... høsten smiler stort og vi alle forsøker å finne det smilende og lyse ... smil ...