For en god stund siden, eller som vi mer ønsker å tenke på, for lenge, lenge, lenge siden.
Levealderen har endret seg og vi blir “voksne” noe senere enn den gang da, noe som gir romsligere omgang med det barnlige sinn og omsorgsforventning lenger enn før.
Det er ikke bare de unge som er unge, men også de gamle er blitt unge, selv om de unge fortsatt er yngst.
Tankesettene er nærmere hos både ung og gammel, selv om generasjonskløften fortsatt har en form for avgrunn i mellom på enkelte områder.
Foreldre har anseelsen av å være en ressurs, selv for obsternasige tenåringstanker, noe som gir god dialog og erfaringsoverføring på en bedre og hensiktsmessig måte.
Arenaen for dialog og forklarende tanker, fra både ung og yngre, gir verden muligheten til å oppleve mer av bra og mindre av dårlig, noe som gir håp og glede ovenfor menneskeheten.
Hensikten med livets reise, er ikke å bli eldst mulig, men å eldes med realistisk forventning om det naturlige fysiske forfall og la tankekraften omsette alt lært og observert, på en tidsriktig måte.
Dermed har de unge muligheten til å bli naturlig inspirert av hvordan fysisk alder naturlig forventes i endring og hvor prisverdig sammensatt erfaring er, når den formidles på en tidsriktig og forståelig måte.
Smiler til håpet om naturlige blikk på tidens håndtering av alderenes trappetrinn … smil ...