Den stille dialog, sier mer enn hva ordene kan bære frem av betydning. Når bilder forteller mer enn tusener av ord, så er blikket formidleren av den levende uendeligheten.
Når stegene ankommer på innsiden av dørterskelen, etter en lang dag, så møtes blikkene og oppgavefordelingen har blitt forenet, oppgaven om å passe innsiden og utsiden, blir ett og forståelsen av felles interesse er igjen på dagsorden.
Felles vandring ut i den vårende kveld, er bare så givende flott og ælva som det steges langs, har sin egen kjærkomne lyd som vitner om flyt.
Ord blir overflødige, men poengterer det flotte som innskutte bisetninger. Når tematikken strekkes ut, så ser jeg det overbærende blikk med dyp forståelse for behovet av ordflyten.
Det stille svar gir mening og forståelse, på en måte som inkluderer det omkringliggende uten å forstyrre.
Fantastisk å vandre både tidlig og sent, fins så mangt som oppdages og som det er lett å frydes over. Ikke bestandig nødvendig å inkludere overflødige klisjeer, når det stile svar sier mer en alt det som kan sies.
Livet glede oppdages i ens eget indre, når det naturlig presenterer seg med full prakt og ordene som tenkes blir mindre en hva som oppleves.
Det e mye i blikket som ser og det er masse i blikket som titter
tilbake, fantastisk å bare kunne smile når blikket smiler tilbake … smil ...