Hvor kanten er nære, så oppdages floraen av alt godt, selv om verden er ræva.
Når livssnora kun har en kort stump igjen, så blir all ubetydelig stafarsje utelatt og kjernen er igjen i det levende som fremstår meget tydelig i samtalen.
Dette er først gjeldende, når det skumle er forsert og det modige er funnet. Essensen av fuglekvitter på en fredfull dag, er bare så intenst å snakke om, selv om den overdrevne gode hørsel indikerer at mye allerede er over.
Modighet trumfer og intet utelates, alt nevnes og samtalen bare varer og varer og inntrykkene forsterkes, når det levende forankres og bekreftes ovenfor hverandre.
Noen er sterkere lysbærere i det uopplyste landskap, utrolig hvor mye modighet som smitter, når en først våger.
Smiler modig … smil ...