Tidsklemme eller tidstyv, begge begreper noe upresist, da tid hverken kan klemmes eller stjeles.
Disposisjon av egne gjøremål innen enn viss forventet nærhet, der kan ambisjonsnivået for egen forvaltning tildele urealistiske luker mellom det som skal gjøres.
Følelsen av å bli klemt på egen disposisjon, eller å bli frastjålet minutter og sekunder, kan forårsake ansvarsfraskrivelse for å stable gjøremålene på rekke og rad og ikke ta tilstrekkelig hensyn til forflytning fra avrundet aktivitet, til påbegynt ny aktivitet.
De glemte skatter er nemlig de små oaser av tider hvor planen får naturlige pauser på grunn av livets naturlige interaksjon, dette er merverdi som bare kommer som bonus og som kan forvaltes helt fritt og uavhengig av gjøremålene.
Mesterstykket er å alltid ha gitt glipper av tid i mellom det som skal gjøres, selv om dette strider i mot en positiv og overoptimistisk stabling av gjøremålene.
Dermed er oppfordringen å gi egen tilværelse, muligheten til å oppleve og nyte de uforutsette muligheter for overraskende erfaring, på tider hvor det ikke var planlagt.
I en kommende hektisk tid, er det bare å gripe muligheten og smile bekreftende til hverandre når muligheten byr seg … smil ...