All vekst som vårt moderne sinn erfarer, er basert på å finne løsninger på utfordringene som oppdages.
Om årsaken til disse forandringer alltid har eksistert eller om de er resultater av andre endringer som tidligere er håndtert, er ofte et uteglemt tema.
At verden går under, er et ytterst sterkt upresist begrep. Verden har naturen "å klare seg", uavhengig av hva som skjer. En verden er en verden, om den er sånn eller slik, så er fortsatt verden - verden.
Eksistensielle behov og forhold som må finnes for at artene kan eksistere, er periodiske avhengigheter som ofte forveksles som begrepet verden. Verden er nok et større begrep enn en periodes lokale forholder til varmt, kaldt eller tørt nok.
Dermed vil verden eksistere i sin naturlige utviklede form og livet som takter med, forandres og har sin egen innsikt å bruke som mestringens verktøy, hvor viskeleken er det som fra tidenes morgen var erfaringsoverføringen fra samlingene rundt leirbålene.
Igjen skal vi være glade når det vanskelige i tilværelsen oppdages, da er vi igjen der hvor læring utøves og ikke bare forvaltning av tidligere kjent og oppfattet.
Kom igjen "verden", gi meg noe å bryne meg på og gi meg forståelse av det jeg har lært, slik at jeg kan omsette tillært kunnskap til noe nytt å forstå.
Smiler lurt imot speilbildet som luresmiler tilbake, undres hva som egentlig finnes der bak, hvor smilet kommer i fra ... smil ...