Hvor nære er vi hverandre, sånn fysisk tilstedeværelse kan måles i centimetere, men mental forankring har helt andre dimensjoner og lenker.
Begreper begrenses av kunnskap og viten som forvaltes her og nå, noe som gjør at følelsen av noe mer er tilstede, men uten de riktige ord som forklarende forståelse.
De stille blikk, som sendes og mottas som den mest høylytte dialog og som inneholder større forståelse enn de lydbårene setninger. Arbeidende hender som harmoniserer bevegelsen og faller inn i en takt som er samstemt, uten å måtte korrigere og ord navigere.
Blikk, kroppsholdning og tankepreget mimikk er mer uttryksfylt en masser av ord og er den første dialog, før ordene rekker å komme til uttrykk. Ærligheten i refleksene som starter den naturligste dialog, gir ofte en forsterket eller tvetydighet, når ordene som fremføres ikke er harmonisert.
Ja, med et ristende hodet gir ofte en rar forståelse av det uttalte. Blikk som streifer beundrende eller med forakt, det er det samme blikk, men selve utførelsen som avslører tankene bak.
Hvor mye forståelse som finnes, er individuelt betinget og tidspunkt for harmonisk forståelse, er avhengig av hvor hver og en av oss er på veien til egen innsikt.
Dermed treffes gjenkjennelige følelser, når verdier og forstått er sammenliknbart med eget erfart. Slik finner vi hverandre, hvor tiden er rett og tvillingsjel er følelsen som forsterker det forståtte.
Smiler dobbelt så stort, dobbelt så godt og med enn forankret sjelelig glede ... smil ...