Hva som er livet, jo: søvnen og den våkene tid. Kraften i den våkene tid, et resultat av søvn forvaltning, to kaftpoler i tilværelsen som utfyller og representerer motkrefter.
Enhver tid har endringene sin natur, noe som gir en variert glidning over i forandringer. Noen bare står rett opp og ned i det nye, mens andre gløtter på døra og vegrer seg noe før de kommer ut i det nye lyset.
Persongalleriet natur, gjør at enkelte baner vei og ufarliggjøre det nye, samtidig som de ettertenksomme holder igjen det mest hodeløse og urimelig lite nyttige.
Den visjonære: Den ansvarlige for vidsynet, den ansvarlig "gale professor", som skal se mer overordnet og helheten i det pågående og det fremtidige.
De forankrede: Leder gruppa og styret, som kvalitativt kan sparre realismen i det visjonære, stille de banale og ennå ikke oppdagede vinkler og forholder.
De kompetente: Fagfolket som meisler ut håndverket sitt, de som bærer produksjonen og som er direkte årsak til at tannhjulene går rundt.
Brobyggerne: Avstandslukkerne som får fagfeltene til å oppfatte hverandres nytte og gir kommunikasjonen verktøyer for å holde dialogen på et språk forstått nivå.
Kravstillere: Når kursen er lagt og tilmålt kraft er funnet som nødvendig innsats, så påminnes alle med tydelighet om veien frem og bidragene som skal til for å lykkes.
Oppfølgere: Kvalitet og bærekraft er parametrene som vurderes på både lang og kort sikt, kvalitativ gjennomgang av pågående prosesser, er nøkkelen til hvor stødig kursen er og skal bli.
Som seilskuta som skal vende, for å opprettholde rett kurs, så må samhandling og forstått innsikt i alles kraft befinne seg tilstede, selv om detalj innsikten er helt forskjellig og unikt individuelt.
Alle lag av samhandling og sameksistens har kravstillere og brobyggere, noe som er nødvendig for å få tannhjulene til å spinne å gå i mer enn det neste sekund.
De mellom usynlige krefter, er alltid tilstede og gjør at hvert individ har mulighet til å strekke egen personlig innenfor eget fagfelt og samtidig se helhetens nytte i innsatsen og belønnes ved å ha knagger å strekke seg opp mot.
Når alle strekker seg og får en stadig følelse av å utvikles, så vokser samholdet og forståelsen av egen og andre sin nytteverdi - og menneskeheten vokser på kraften i lenkene til hverandre, som en påminnelse om at vi lever her i sammen.
Smiler i sammen, smiler alene og bare smiler ... smiler ...