Hver og en har vi forskjellige skalaer på hva som gleder og ei, noe som gir vansker med umiddelbart å forstå hverandres utfordring.
Hva som er null- og ytterpunkter på egen og andre sin skala, kan variere stort og føles urimelig og urettferdig å sammenliknes med hverandre.
Det å kommunisere med hverandre om innholdet som grenser mot ytterpunktene, er av og til som å snakke forskjellige språk.
Såfrem ikke andre har levd på samme vis og med samme forutsetninger, så har ikke ditt og mitt noe direkte gjenkjennbart i detaljene.
Ansvaret for eget, er soleklart tildelt individet og går også utenfor eget indre landskap, det forutsettes at egen forvaltning og respons er innordnet i forhold til interaksjon som er forventet.
I en omsorgsfull tenkt vennlighet, har ansvaret også inkludert det bidrag som hver enkelt kan utøve for å sikre bærekraft for arten.
Kjenner smilet komme og gå, for så å være tilbake ... smil ...