Det som hver og en tar som hverdagslige selvfølgeligheter, er numment oppdagelse av det uhindrede.
Ofte prissettes ikke det enkle uhindrede hverdagslige like godt, da ettertidens oppdagelse av hinderinger er det som minner en på kontraster.
Først når “vondten” oppdages, så finner tankene savn fra minnene om en uhindret enkel hverdag.
Målet er å bli flinkere til å prissette det enkle hverdagslige, hver eneste dag når livet leves.
… smiler frem og tilbake …
Alle dager inneholder naturlige overganger, fra fortidens sekunder og over mot fremtidens minutter.
Historien vår inneholder nedtegnelser av alle tidligere øyeblikket av “NÅ” og fremtiden fylles av tankene som farges med fremtidig forhåpning.
Livet er den flyktige tilstedeværelsen og der vi alle møtes her og nå, vi får alle øve oss på overgangene fra tidligere sekunder, slik at vi treffes i det levde.
… smiler her og nå …
Når sannhetens bombenedslag oppdages, så overraskes forståelsen av hvor stort krateret egentlig er.
Det er stokk umulig å se over kraterkanten, hvor det eneste som instinktivt gjelder er å ikke rase ned i bunnen igjen.
Selv så god en føler at tilværelsen blir når både opp og nedturer fyller samme dag, så er det vanskelig å forvalte en balanserende følelse av utilstrekkelighet.
En ryggsekk fylt med erfaring er en nødvendighet for forbedret mestring, men enkelte arenaer kjenner jeg det er vanskeligere å lete etter god forbedret utførelse.
Tvilen dukker alltid opp med spørsmålet om jeg igjen potensielt kan bli god til å ro båten til “Fergemannen”.
… smiler med et skeptisk drag …
Huset var merkbart tomt, selv om alt fortsatt var tilstede i tankene fra det som var igjen av den verden som hadde vært.
Arven som skulle forvaltes og håndteres, var det som skulle fikses sammen med mestring av egen balanse og det var en øvelse som ikke jeg mestret naturlig.
Det å stå alene med forvaltning av det som forventes videreført, er egentlig bare en illusjon av tidligere fornektelser av at alt har sin naturlige ende, spesielt det vakre og flotte.
Hadde jeg bare vært bedre trent på å begrave de utfyllende egenskaper som en livsledsager naturlig har støttet med, så hadde kanskje “feberen” i hodet ikke lammet på flere områder.
Vågalt skulle jeg umiddelbart ha kastet “rustningen” og invitert nakent inn alle og enhver, men rollen som supermann ble valgt og dermed ble det en sår og dårlig håndtering av alt.
Fortsatt finnes det rester av en dårlig superhelt, da det alltid gjør vondt å lukke opp den delen av hjertedøren, selv så mange år som er tilbakelagt.
… smiler glad over å tenke …
God forberedelse kan bidra til å gjøre overgangene mer positive og håndterbare, en åpenbar fremstilling som bare er så usannsynlig når det gjelder enkelte arenaer og tilhørende erfaring.
Det har nå gått enda mer enn 10 år siden den absolutt mest naturlige erfaring åpenbaret seg og selv om enden er en varslet forstått kommende erfaring vi alle skal gjennom, så overrasket den uansett.
Livsledsagere har alltid sitt i det som er felles, hvor hverandres bidrag lager det som gjenkjennes og forener, samtidig som individuelle trekk og atferd fortsatt alltid er verdifullt med videre.
Når kisten bæres de siste meterne frem til siste hvile, så er det en nødvendig gjerning med forankring av forståelsen av et åpenbart fravær.
… smiler fortsatt med vondt i hjertet …
Livets overganger kan være både spennende og utfordrende, hvor det levde preger og former all tid som er igjen.
Det har nå gått over 10 år siden min overgang fra enebolig med utsikt over byen og til en leilighet med utsikt i byen, et interessant endret perspektiv som praktisk gjorde at alle fasiliteter da kom mye nærmere.
Overgangen fra å forvalte et fysisk lite stykke av Norge, hvor både hodet og den jordiske skrott måtte dedikere tanker og utøvelse for å ivareta bygninger og arealer, så er vi nå flere som må enes om veien videre for vårt lille aksjelag og tilhørende tomtegrense.
Det som kan oppleves som annerledes med å være “samboende” med 7 andre husstander i umiddelbar nærhet, blant totalt 32 husstander og ikke ha annen nærhet til de fleste enn å trives med samling når det er dugnad og årsmøte.
Må si jeg har funnet trivsel i å kunne være meg selv blant mine gode naboer, hvor overgang fra enebolig og til min mer opplevde tilbaketrukne private tilværelse har fått andre egenskaper til å spire og gro.
Jeg elsker å kunne sitte ettertenksom på verandaen og observere livet som pulserer forbi i bybildet og lar tankerekkene få tid til å stable sannsynlige og fantasi betraktninger som beriker og løfter forståelsen til nye innsikter.
… smiler i overgangen …
