Livets overganger kan være både spennende og utfordrende, hvor det levde preger og former all tid som er igjen.
Det har nå gått over 10 år siden min overgang fra enebolig med utsikt over byen og til en leilighet med utsikt i byen, et interessant endret perspektiv som praktisk gjorde at alle fasiliteter da kom mye nærmere.
Overgangen fra å forvalte et fysisk lite stykke av Norge, hvor både hodet og den jordiske skrott måtte dedikere tanker og utøvelse for å ivareta bygninger og arealer, så er vi nå flere som må enes om veien videre for vårt lille aksjelag og tilhørende tomtegrense.
Det som kan oppleves som annerledes med å være “samboende” med 7 andre husstander i umiddelbar nærhet, blant totalt 32 husstander og ikke ha annen nærhet til de fleste enn å trives med samling når det er dugnad og årsmøte.
Må si jeg har funnet trivsel i å kunne være meg selv blant mine gode naboer, hvor overgang fra enebolig og til min mer opplevde tilbaketrukne private tilværelse har fått andre egenskaper til å spire og gro.
Jeg elsker å kunne sitte ettertenksom på verandaen og observere livet som pulserer forbi i bybildet og lar tankerekkene få tid til å stable sannsynlige og fantasi betraktninger som beriker og løfter forståelsen til nye innsikter.
… smiler i overgangen …