Huset var merkbart tomt, selv om alt fortsatt var tilstede i tankene fra det som var igjen av den verden som hadde vært.
Arven som skulle forvaltes og håndteres, var det som skulle fikses sammen med mestring av egen balanse og det var en øvelse som ikke jeg mestret naturlig.
Det å stå alene med forvaltning av det som forventes videreført, er egentlig bare en illusjon av tidligere fornektelser av at alt har sin naturlige ende, spesielt det vakre og flotte.
Hadde jeg bare vært bedre trent på å begrave de utfyllende egenskaper som en livsledsager naturlig har støttet med, så hadde kanskje “feberen” i hodet ikke lammet på flere områder.
Vågalt skulle jeg umiddelbart ha kastet “rustningen” og invitert nakent inn alle og enhver, men rollen som supermann ble valgt og dermed ble det en sår og dårlig håndtering av alt.
Fortsatt finnes det rester av en dårlig superhelt, da det alltid gjør vondt å lukke opp den delen av hjertedøren, selv så mange år som er tilbakelagt.
… smiler glad over å tenke …