Hvor mye fokus skal den vonde tåa få, tilstrekkelig lite, men innholdet i dagen avgjør hvor fremtredende vondtene oppleves.
Ingenting er mer naturlig enn å snakke om form og farge, når spørsmålet som pleier å være innledningen til all høflighet, hvordan går det, som kan velges besvart med innhold som interesserer.
Balansen i det å fortelle, jo takk bare bra nå som den “vondten” har funnet en bedre form, er helt innafor som erstatning for det forventede enkle “jo takk bare bra”.
Dialogen inneholder plutselig noe interessant og ikke for påtrengende offerrolle, så da er svaret krydret med interesse og genuint naturlig avdempet fortsettelse innenfor tematikken.
Balanse er fortsatt der det må jobbes og ikke over eller under drives, samtidig som mottaker også da får anledning til å delta med sitt og ikke bare overfladiske reflekser.
Plutselig har det menneskelige bosatt seg i resten av samtalen, uten å utbrodere mer av det sykelige, men kun som en døråpner for å prate med mennesket og dele av eget, som interesserer mer enn innøvde fraser uten mening i innholdet.
Smiler naturlig genuint … smil ...