Som en uredd stemme, formidler Per Fugelli om livets realiteter, uten fordømmelse eller frykt, men som noe naturlig og iblander livserfarte spørsmål og oppfattede gode verdier.
Per Fugelli:
Hvilke av kreftene kan mennesket påvirke? Genene? Mor og far? Fortuna? Nei. Så står de igjen disse to: Individets vilje og flokkens egenskaper.
Spørsmålene som vi alle undres over hver eneste dag, hva er mitt bidrag i den store sammenheng og hva kan påvirkes.
Per Fugelli:
Den frie vilje, som et fremmedlegeme i det sosiale univers, er et sårbart og ensomt fenomen.
Verdier som det er viktig å være bevisst, fortsette å verne om og utøve tro på at hvert enkelt individ sine evner til nettopp utøvelse av dette.
Per Fugelli:
Hvorfor si takk for rettferdigheten? Fordi jeg føler at Det rettferdige Norge er litt mitt. Vi er mange hundre tusen som har likt å være med på å bygge landet etter tegningen: Skape og dele. Det gir politisk sjelefred å vite at denne dugnaden har du vært med på.
Solidaritet er ikke et grunnstoff som finnes i naturen. Det rettferdige samfunn må vi ville og velge.
Norge har valgt rettferdighet som politisk grunnstein. Når ulikhetene i penger, anerkjennelse og håp er små, kommer samfunnet inn i sosial likevekt. Her er lite vold, et snilt politi, fred på arbeidsplassen. Derfor må jeg også takke for 74 års liv i et land med trygghet.
Per Fugelli:
Å dø er mindre ille når du har levd godt i et fredelig og rettferdig samfunn.
Når du skal dø, er du opptatt av etterlivet – til dem du er glad i. Det er lettere å dø, når du vet at kjæresten din, ungene dine og barnebarna skal leve videre i Velferdsstaten Norge.
Tankeeksperiment: Hvordan vil det være å dø fra dine i et land hvor bare de rike får skole og helsetjeneste? Hvor menneskene isolerer seg i gylne og rustne ghettoer, hvor hat rår? Hvor politiske eller religiøse formyndere bestemmer over levemåten og tenkemåten din?
Derfor: Takk Norge – og god vakt.
Sterk kost, men slik er vårt levde her oppe og noe som uttrykkes på en oversiktlig og verdig måte, takker i mitt stille gang på gang.
Smiler når jeg leser kronikken i Aftenposten og har fremhevet noen av Per Fugelli sine ord derifra … smil ...