Vannlatingen er fortsatt ikke noe problem, må huske de små gleder som fryder stort, men uroen er alltid ulmende i kroken av tanken om annet.
Fantastisk å oppsummere på en forventet måte, holde tak i tanker om det uventede med kjempe ro og alltid en tro om mer enn ant.
Hver dag våkner øynene uanede om hva som egentlig kan skje,dermed blir det jomfruelige møtet med den nye dag som en brytende kontrast.
Variasjon er aldri noe å frykte, da alt fryktelig allerede har blitt introdusert i denne dag.
Det er reelt godt å møte fantastiske mennesker som har en ydmyk måte og en sann glede i øyeblikket, da er det lett å spore det gode der og da.
Forventningen om en morgendag, er passe laber og alltid håpefull, dermed blir enhver ny dag som en skatt.
Hypokonderen i meg er alltid glad, da det ikke forventes at sutten er her nå, men alltid i morgen … smil ...