Det sies at veien blir til mens en går, men hvor er det da jeg nå skal trå.
Jeg stopper nå og står helt i ro, speider i alle retninger og ser at sporene ligger igjen, som oppbrukte steg.
Det er veien som blir til når jeg trår, selv om jeg ikke går.
Stegenes stillstand gir ettertenksomhet og jeg igjen oppdager hva som naturlig befinner seg langs stien som er gått.
Det er stegene som trår, når veien snor seg videre i år.
Hvor enkelt kartet fremstår, så er det omgivelsens kompleksitet som alltid må mestres med steg, tråkk og forflytning.
Smiler i steget … smil ...