Det er alltid inntrykk fra noe tidligere, som skaper undring og perspektiver i morgenstunden.
Tid er et begrep som stadig vekk dukker opp for å utfordre, skalaen som systematisk deler inn her og nå, setter det tidligere i en kronologisk rekke og forskutterer hva som forventes.
Alle minner har historiske aner og fremstår som trygge, selv om tilknyttede tanker ikke trenger å være gode. Usikkerheten over hva som skal komme, byttes fort ut med tanker om hva som har vært, da dette kjennes trygt kjent.
Hvor ferden har vært, noe som er avslepent tilgjort trygt, som en kontrast til usikkerheten i ennå ikke skjedd.
Hvordan balansere det tidligere med alt som blir tidsaktuelt, finne mekanismer og glede i det som har vært og omsette erfart til det som faktisk er her og nå.
Foto prosjekter er ofte der fortid møter en fremtid, ved å belyse situasjoner som ennå ikke har skjedd andre i forskjellige regioner eller sosiale lag, slik kan det historiske ha en formidling om omgivelse, forandring og tydelig budskap om mennesket som fortsatt kraften i øyeblikket.
Livskraften forener det historiske med det fremtidige, denne kraft kan gjenkjennes i øyeblikket som uttrykk for hva som egentlig kjennes og føles her og nå, som en tydelighet på det som ennå ikke klarer å uttrykkes klart ovenfor en selv og mellom hverandre.
Disse tankesnorer ble nøstet i, når jeg leste om fotografen som ikke ville bli eldre som liten og kampen for tilværelsen og den ukuelige livskraften som brenner i alles hjerter, bare hver og en finner fokuset og ser egen storhet i det lille flotte.
Ble sjarmert av hele fremstillingen av det uttrykte, som tydelig forteller om hverdager som ikke alle kan gjenkjenne seg i.
Her ble et utvalg av ordene sitert fra noe som gjenkjennes, men ikke helt forstås:
I have felt truly happy, like a little child.
And I still do, strolling the same narrow alleys.
I find peace here… Lene Marie Fossen (livs fotograf)
Resten kan leses og forstås her:
eller i artikkelen:
https://www.nrk.no/vestfold/xl/_-a-ta-bilder-holder-meg-i-live-1.13177075
Smiler forsiktig og innser at det er så mangt som ennå ikke kjennes eller forstås, uvitenheten min respekteres og gledes over å skjønne ørlite gran mer … smil …