Ut i fra nåværende forståelse av livet før døden, så er essensen av tilværelsen noe uproposjonalt tilgjort, slik hverdagene løses.
Med en menneskehet som har eksistert i brøkdeler av et lineært punkt på eksistensens horisont, så har ærbødigheten fått en noe underdimensjonert posisjon, sett i forhold til den virkelige helhet.
Hvor vulkanske utbrudd, uvær og naturlige endringer bare er som det alltid har vært, det eksistensielle opplever følger av en naturlig endring på grunn av en rytme utenfor en forståelse eller bistått effekt, ved å plassere det tapte på steder der det naturlige forandrer forutsetninger helt naturlig.
Ved enhver lukket dør, letes det etter mekanismen for åpning og forståelse, noe som skjer når tiden er rett og riktig, ved at innsikten oppdages og forstås.
Tålmodighet og forståelse utenfor eget forstått, er nøkkelen til å åpne nye forståelser … smil ...