Morgentanke: Følge hverandre til døden …

Medmennesket i oss, kjenner på det å bry seg om og kjenne på egen fremstilling av det fortalte.

Når det stormer i omgivelsen og livet påvirkes av det omkringliggende, så kjennes det levde ut som en byrde og en kamp for overlevelse.

I livets kamp, er grad av slåssing med det uunngåelige avhengig av krefter og mot, samt hvor mye de rundt påvirker og er avhengig av resultatet av kampens hete.

Modig tilstedeværelse er tidvis eneste verktøy tilgjengelig og støtten som dette representerer mer enn nok, selv når ønsket om å bidra med urealistisk mirakler er det desperate ønske for egen innsats.

Med en åpen hånd og masser av tilstedeværelse, den eneste deltakelse som gir mening og glede, selv om veien frem blir tung.

Punktet som skiller og viser tydelig forskjell, er akkurat der mye vanskelig befinner seg og mestring ikke direkte kan påberopes. Hverken øvelse gjør mester eller dreven i faget, er begreper som kan bekle mestringen, uten å forspille den sanne nærhet.

Det å stå på hver sin plattform, på hver side av avgrunnen, er tøffere enn forventet og fryktet. Det å innse at hånden som holder i håpet, må til slutt slippe og innsikten av realiteten oppfattes som det eneste som egentlig oppfattes naturlig, da er vissheten om den stadig mer åpnende hånd er det som naturlig må finne sted.

Blikkene som ettertiden kaster over skulderen, for å forsikre seg selv om at det riktige er gjort, er både vonde, tomme og gode på en og samme gang.

Smiler alltid tappert og håper riktige valg også føles som det rette … smil ...

Morgentanke: Ikke engang døden skilte dem ad …

Utsagnet om å følge hverandre i døden, er et uttrykk som hører tiden som har vært til.

Dualismen sin stolthet er kunsten generasjonene bakover i tid kjente best, noe som står i sterk kontrast til individualiseringen og fokuset på meg og mitt.

Hvor edel og riktig tanken i utgangspunktet er, ikke helt tidsriktig, men beundringsverdig og imponerende tanker som knyttes opp i mot handlingens tanke.

Hvor kollektivt tilknyttet kan det være mulig å lage koblinger hos hverandre, uant mange og egentlig ufattelig for den tidsriktige tanke.

Til døden skiller oss ad, er mer der vår tids veier skilles, som en naturlig statuering av deg og ditt, mot mitt.

Får konkludere raskt at fenomenet er noe som svinner hen og blir borte, sakte og sikkert, selv om idealet kan sammenliknes med de tre musketerer: “En for alle, alle for en”.

Smiler til livets kamp … smil …

Morgentanke: Kontemplasjon …

Grublerier og tanker på eksistensielle spørsmål, som spriker i kjente og ukjente retninger.

Hvor mye hodet dypdykker i uløste oppgaver og foreløpig uforstand, så holdes tankekraften i et konstant vigør, noe som gjør tankesettet i stand til vitalitet og evne for tilnærming til ennå ikke forstått.

Det å tenke på det å tenke, en tanke som strekkes inn i uendeligheten og forbi, om tankematerialet formes utenfor det definerte, der hvor den virkelige oppdagelsen oppstår.

Tankerekkene fra det som kjennes, en evig kamp som utkjempes og kraften å brytes med.

Hva som er, er ikke sikkert det som vil være eller hva som har vært.

Det flotte ordet kontemplasjon kan defineres mer som religiøs eller filosofisk grubling og fordypelse.

Smiler grublende med fordypende gode tanker … smil ...

Morgentanke: Der argumentasjonen ikke lenger strekker til …

Punktet hvor det tenkte ikke lenger forstår, er hvor skilleveiene deles i flere mulig valgte stier.

De mest opptråkkede valg, er ikke bestandig rett for meg og mitt, men kanskje heller den vei som består av tette busker og kratt.

Grunnlaget for valget, baseres på verdikjeder som er tildelt, arvet og lært, noe som kalles livets ballast og erfaringen som forvaltes og omsettes til forstått.

Når underlaget ikke lenger føles bunnsolid, så føles en vaklende fot og ankelleddet får utfordringer med lyng og ujevnheter som naturlig håndteres før retningsvalget faktisk gjøres.

Punktet hvor fuglungen plutselig er fugl og flyr, må være skremmende og godt, når vingeslagene bærer og fører det fysiske frem.

På samme måte velger alle våre hoder fortløpende retning og form, når veiskiltene kommer og kommer, hvor vi bare flyr og flyr.

Om usikkerheten i sitt forståtte overmanner tankene og lar panikk og andre irrasjonelle handlinger få overta, så mistes det overveide veivalg og utforbakke kommer brått, når en plutselig reiser seg fra den ubevisste handling som har ført frem til kjeder av reflekser som igjen førte fremdriften i agert retning.

Hvor mye forstått eller undertrykt forstått som oppsummeres, helt opp til hvor godt trent hodet er på bevegelse i landskapet rett utenfor egen forståelse.

Smiler og ler som det naturlige valg før valgene tas, da er det alltid noe lettere å se forbi det kjente og inn i det ennå ikke forståtte … smil ...

Morgentanke: Første, midterste eller siste kopp er overflødig …

De dager som solen står tidlig opp og jeg får det med, så rekker påfyllet av morgen våknende væske å bli noe mer enn moderat.

Når kvelden da kommer, så virker uroen i kroppen mer tilstede enn når den vanlige takt er gjeldende.

Hvor skal det vante da agere, være avholdende tidlig eller sent, om det da ikke er fravær av koppene i midten som er løsningen på balansen.

Hvilken dråpe er det som renner over, den første, siste eller midterste mon tro.

Smiler og smiler og smiler … smil …

Morgentanke: På reise i ukjent …

Nødvendigvis er ikke oppdagelsesferder langt avsted, det holder med å utføre helt nytt eller gå steder en aldri tidligere har tråkket.

Følelsen av å kjenne sitring og spenning, når utforskelse skjer, er helt lik om det er fjernt fra geografiske kjent områder eller en oppdagelse av nytt introvert perspektiv.

I det ukjente kjennes kraften av usikkerhet, spenning og frykten. Alle de tre krefter som finner veien frem til bevisstheten mer tydelig, enn hva hverdagslig tralt inneholder til vanlig.

Følelsen av ubehag, det sikreste tegn på at nytt er i ferd med oppdages. Usikre tanke flakkinger om både hva som kan og ikke kan skje, spenningens såkorn og stedet som nærer modig frykt.

Vågalt og ydmykt perspektiv, gir en nysgjerrig måte å tillate oppmerksomhet i de kroker av tankene som vil kunne bli forstått.

Tanketråkking i nytt verdilandskap, en fargerik oppvåkning i de startende grå spede tankestreif, når vondtene av nytt er håndtert og det tryggeste er våget forlatt.

Ukjente smil og en ennå ikke forstått takt … smil …

Morgentanke: Diskusjon uten nødvendige svar …

Ærlig nysgjerrighet i grensetraktene til eget forstått og andres fortalte, er stedet hvor fryktløs samstemthet oppstår.

Ikke nødvendigvis som bekreftet enighet, men heller forståelsen av en enig uenighet. Dermed blir mer enn hver enkelts bidrag, det som blir felles mer forstått og tydelig utfordring av egen forankring, det som tillates delt, partert og stykket opp.

Der hvor hverandres ennå ikke overbeviste befinner seg, er arenaen for modig og trygg etablering av ennå ikke innsett, et felles sted hvor vekst blomstrer best.

I den fryktløse jord, spirer tvilen sterkt. Tryggheten i tillatelse av andres interesse, nærer modighet og aksept for det som er annerledes og samtidig likt. Noe som får grenselandet til trygt å utforskes, der egen tapperhet ennå ikke finnes og et sted hvor sparring forventes og ikke nikkedukke mentalitet.

Forstått kritikk, en velsignelse og alltid det håpte, men absolutt ikke det forventede. Vågal erkjennelse av manglende rett nivå av kunnskap eller innsikt, gir muligheten for mer utforskning av landskapet som da vil inneholde mer enn tidligere.

Om veien ender i en butt eller blindvei, frisk forståelse av at dette også er helt greit, da veiene i en fremtid også plutselig opprettes og baner veier, der tidlige veier stoppet.

Svarene som kommer, er de som det spørres spørsmålet om og som det våges å tenke tanker rundt. Ikke nødvendigvis det ønskede besvarte, men en vei frem til mer forstått kunnskap eller innsikt i andre sitt tenkte.

Svarer modig med et smil … smil ...

Morgentanke: Morgen er morgenflott, selv etter gårsdagens tåke trodde ...

Tåken fra i går kveld, er borte og sommerhåpet lever i denne dag også. Da tåken kom og dekket månen mer og mer, så streifet allikevel håpet om sommer og sol det nære tankeområdet, før kveld ble til natt.

Noe morgenen her nå bekreftet, med rødlig refleksjon fra vindusrekka som gir inntrykk av hva som byggene skjuler, fra her jeg nå sittet.

Ikke direkte blå himmel, men håpet er mer reelt nå enn gårsdagens tåkekledde tykkhet.

Kaffen smaker fortreffelig og tankene svirrer rundt det gryende smilende … smil ...

Morgentanke: På rett side av forventet …

Verden og jeg har en kollektiv forståelse, der hvor det felles representerer noe som er tydelig.

Bidrag som vi alle deler med hverandre, er hva som menes best sett av hvert enkelt individs oppfattede bilde for fremtiden.

Deilig føles det, når oppfyllelse av forventet skjer, da responderer omgivelsen slik som jeg har tenkt og tilbakemeldingen fra mit håpte oppleves i samtakt med forventet.

Begrensningen i de konkrete målbildet, er basert på begrensninger som allerede eksisterer og gir ingen utfoldelse eller noe nytt. Der imot om forventningen har et romslig håp og en oppnåelig konkretisering, så vil både oppfyllelse og ny viten kunne blomstre og uredd bære innsikten fremover.

Håpefullt smil … smil ...

Morgentanke: Ars moriendi …

Hvor er det blitt av øvelsen i å dø, i antikken øvde de seg på “Ars moriendi” (kunsten å dø), hvor en lang versjon av verket, Tractatum/ Speculum artis bene moriendi, skrevet av en dominikanermunk i 1415, og en kortversjon som dukka opp i Nederland rundt 1450.

Den lengste versjonen ble utgitt i de fleste vesteuropeiske språk, og ble svært populær i England. Dessuten ble Ars moriendi et av de første verkene som ble trykket ved hjelp av trykkekunsten, og det eksisterer derfor 300 eksemplar den dag i dag.

Første kapitel forklarer at det fins gode sider ved døden, og prøver å trøste den døende med at døden ikke er noe å være redd for.

Andre kapitel skildrer de fem fristinger som plager et døende menneske, og hvordan unngå disse. Fristingene er mangel på tro, fortvillelse, utålmodighet, åndelig hovmodighet og grådighet.

Tredje kapitel lister opp de sju spørsmål en skal stilla et døende menneske, sammen med trøst som er tilgjengelig.

Fjerde kapitel uttrykker behovet for å imitere Kristi liv.

Femte kapitel er retta mot venner og familie og skildrer de generelle reglene for oppførsel på dødsleiet.

Sjette kapitel tar med de passende bønnene en kan be for den døende.

Det mest naturlige er å fødes for å dø, dermed er det merkelig hvor fremmed siste del av livet er i det daglige og kun noe som trekkes frem når det ofte er for sent.

Smiler utålmodig godt … smil ...

Morgentanke: Livsbidrag aldri i kontrast til slutten …

Hvor gammel er målet å bli, eller kanskje en innførsel av en mer hensiktsmessig skala er veien å basere hva som er bidraget og hvor lenge belastningen er mindre enn tilførsel av godt.

Hvilke verdier som er hva, et avgjørende spørsmål for omgivelsen å håndtere, når regnskap for bidrag og belastning skal gjøres opp.

Faktoren som fortsatt er noe uklar, fremtidens veier og verdier og riktig vekting av det som ennå ikke vites, om dette er forholder som skal telle er en kollektiv avgjørelse som må etableres.

For artens framtidige, er det avgjørende å finne vekting av det fokuset som fremtiden vil ha bruk for og ikke mer av det som allerede finnes og forstås.

Hvordan finne vekting av geniene som vil bli erklært banebrytende der fremme, hvordan oppdage Einsteiner og Kopernikuser før de er de kjente Albert eller Nikolaus. Det mest åpenbare er at de av individene som ser annerledes på det som vi fleste kaller daglig tralt og løsning, vil være broen inn i fremtiden.

Smiler usikkert til tanken om hvordan … smil ...

Morgentanke: Tørre å bli utfordret …

Endring er hva som er permanent i vår omgivelse, kroppens celler fornyes i en takt og etter en lang nok stund er vi ikke lenger det vi tidligere var, selv om vi er lik det forrige.

Absolutt alt omkring, er i forandring, selv om vår horisont ikke oppdager eller merker den gradvise endring, så vil et lenger perspektiv, se forandringens natur mer tydelig.

Dermed er vårt tankesett fortsatt i startfasen av å utnytte kjennskap til hva som vites og hvordan omsette ennå ikke kjent for å finne løsninger på det som vil komme.

Modig må være retningen som tankene må påvirkes i mot, så får landskapet vokse frem som det vil gjøre og veien formes etter beste fortolkede.

Sovepute og andre laubærer, er ting som hviler på fortidens bragder og intet som vil føre fremtiden nærmere nuet. Fokus på å løfte blikket og ikke stikke hodet ned i den historiske sand, vil gi en mer realistisk mulighet til å finne fremtidig løsninger, når forandringene naturlig kommer.

Oppgaven til nåtidens kunnskap, er alltid å tvile på at løsningen for morgendagen ikke er den samme som hverken gårsdagen eller dagens måte å takle det som kan oppfattes som nokså likt, alt vil nemlig være annerledes i morgen, uansett om dagen i dag ser lik ut som alle morgendager.

Enhver løsning i gårsdagen, vil være utdatert etter gjennomføring og jakten på ny innsikt må alltid være i blikket, da forandring alltid vil komme.

Smiler med nytt fokus … smil ...

Morgentanke: Bremsekloss for utvikling …

Funksjonen til det historisk skjedde, en kjærlighet som alderdommen oppdager tydeligere enn det ungdommelige nye.

Der hvor minner knyttes og assosiasjon til det fortalte kjennes, er alle gamles glede. Omfortalt erfaring, satt i tidsriktig perspektiv, er verdien på formidling av gammel kunnskap, en arena hvor stafettpinnen kan mottas og viderebringes som grunnlag for nye oppdagelser og mer innsiktsfulle avgjørelser som ikke nødvendigvis trenger å kopiere tidligere unødvendigheter.

For å kunne avlevere noe av verdi, må forståelsen av endring være med i det gjenfortalte og ikke kravet om gammelt fokus i de nye tanker. De aldrende har ansvaret for ny formidling av gammelt forstått og unge skal fokusere på sin mestring, med mest mulig formidlet verdibalast som eget grunnlag for veien som velges videre.

Hvor sexy gammel informasjon egentlig kan være, ikke i det hele tatt, men forståelsen av det historiske er en grunnpilar i bygging av all fremtid. Informasjon er alltid utdatert, det som vil kunne gi forståelse, er hva som er grunnen til effekten til det gjorte og hvordan lærdommen kan viderebringes i en ny tid, med nye forutsetninger.

Historisk gnikking og gnuing, er noe de virkelig gamle bedriver og ikke krefter som hjelper, men tilfeller som blir hjulpet frem i en tom tilstedeværelse av sykdomsliknende gjenværende i det som trygt har vært. Hvor mye belastning og stimulans er det gamle tanker skal ha, en graden av modighet for endring som tolereres av det nye som ennå ikke forstås.

Utviklingen kommer og omsetning av det erfarte, er der hvor bremsetrykket er med, som et korrigerende trykk for å minske de mest feilslåtte gjentakelser, med en omsatt forståelse i et nytt og ungt perspektiv.

Smilende med passe godt trykk i munnviken … smil ...

Morgentanke: Forkledd Cowboy …

Ulv i fåreklær, et utsagn som gir en kontrastfylt forståelse. Der hvor tenner byttes ut med tannløshet i det åpenbare og kamelondrakter skjuler underliggende motiver.

Oppdagelsen av mer forstått, er potensialet i utøvelsen av maskeraden sin deltakende rolle.

Dermed er plutselig ikke ulven i fåreklærne lenger ulv, men et enda mer innsiktsfull vesen med avvikende ytre.

Alle som er, har potensialet for å bli mer en hva de er, bare driven holdes i livet og ikke det kjente blir en trygg utøvende statisk begrensning.

Smiler forkledd med et enda mer strålende godt smil liggende under … smil ...

Morgentanke: Cowboy forkledd som Indianer …

Urbefolkning og ikke, et spørsmål som besvares med avslørende nivå av innsikt.

Brutalitet feiltolkes som ikke forstått kultur, en åpenbar enkel feil å begå.

Forfinede måter å flytte verdiskalaer på, er å omgjøre egne målepunkter til betraktede tolkninger og oversatte sammenlikninger.

Det å være en bedre vitende, en fornektelse av manglende innsikt og svunnet nysgjerrighet. Det å oppdage nytt og omgjøre ennå ikke forstått til noe forklart, fremstår fort som dumt i ettertiden.

Smiler forståelsesfull med et nysgjerrig drag … smil ...

Morgentanke: Cowboy som Indianer …

Det å vokse opp på et sted, så assosieres en selv automatisk med omgivelsene og sambygdinger. Normaliteten styres av felles atferd og i midten av det verste og beste, befinner den oppfattede normaliteten seg.

Oppdagelsen av en større omverden, gir en forflyttet middel normalitet, da andre små samfunn også har sine gode og dårlige elementer.

Lokale kugutter og innfødte, vil oppdage de andre og reflektere over likhet og ulikheter, noe som i ettertiden vil kunne belyse nye spørsmål om hva som har vært og skulle være.

Det lille samfunnet, vil alltid være det som individene må forholde seg til og lære å håndtere, så vil resten av verden påvirke normalitets sonen, slik at de fleste trekkes inn mot sentrum av det konstant flyttbare midtpunkt.

Hvor normalt det er å være cowboy eller indianer, smilende normalt … smil …

Morgentanke: Cowboy i Indianerland …

Alle nyinnflyttede har sin egen måte å opprette kontakt med den eksisterende stamme på stedet, noen med naturlig tilnærming og andre med tilgjort fremtoning.

Med tiden så vises den sanne natur og bekreftelsen blir avkreftet eller ei, formen på deltakelse er allsidig og har rom for nytt og annerledes, eller mer av bedre er prissatt stort.

Til slutt befinner vi oss alle i det samme indianerland og kugutter veksler på å være annet i lekens gang, helt frem til det ukjente banker på og lager ubalanse i dynamikken.

Vi har alle noen påtatte roller, som opptrer i indianerland og respektere hverandre med smil som bekreftelse … smil ...

Morgentanke: Cowboy og Indianerland …

Hvor bor kuguttene eller de innfødte, som innflyttede indianere er alle som bosatte seg i slutten av 60åra oppe i nord/øst området av Tigerstaden, å regne som cowboyer.

Når leken gikk sin gang, byttet vi alle på å være de fjærkledde eller hattepregede.

Lekens glede var å være jeger, om grupperingen var sånn eller slik, spilte ingen rolle, da samværet gledet og var det gjeldende.

Stå sammen i tykt og tynt, var noe som helt naturlig ble, selv om noen var mer cowboy enn indianer.

Stammepregede ble vi alle og når trusselen fra utsiden kom, forente vi alle våre kjente fiender og slo sterkt tilbake mot de andre, fra den underlegne posisjon, med kompenserende kløkt og forsiktig brutalitet.

Smiler av det som har vært, ler av minnene som nå fremstår kontrastfull i forhold til den beskyttede og regulerte hverdag som nå er mer naturlig … smil …

Morgentanke: Brems i Kina ...

Fra Kina, som lenge har vært driveren bak veksten i verdensøkonomien, kommer det nå svært bekymringsfulle tall:

Eksporten fra Kina i februar var 25,4 prosent lavere enn for ett år siden. Det er den bratteste nedturen siden 2009, i etterdønningene av finanskrisen.

Analytikere hadde ventet et fall i eksporten på 12.5 prosent mot februar i fjor, men det reelle fallet var altså dobbelt så høyt.
Den økonomiske veksten i Kina var i fjor på 6,9 prosent. Det ville vært drømmetall for enhver vestlig økonomi, men i Kina er det den laveste veksten på 25 år. At veksten avtar kommer samtidig med stor bekymring for landets gjeldsgrad.

Kinesiske selskaper har den suverent største gjelden i verden - over 16 billioner dollar (16 000 000 000 000), og den øker stadig.

Perspektiver er nøkkelen til å forstå, alltid verdt å smile … smil ...

Morgentanke: Dead Bell ...

A dead bell or deid bell (Scots), also a 'death', 'mort', 'lych', 'passing bell' or 'skellet bell' was a form of hand bell used in Scotland and northern England in conjunction with deaths and funerals up until the 19th century.

Kommentarer mye som har vært og som tilfører forståelsen en forsiktig smilende innsikt … smil ...

Morgentanke: Death Knell ...

A death knell is the ringing of a bell to announce a death. This is also called tolling the bell.

The ancient custom of ringing a church bell at the actual time of death (the Passing-Bell, or rather the Death Knell) fell into disuse in England by the end of the 18th century. More customary at the end of the 19th century was to ring the Death Knell as soon as notice reached the clerk of the church or sexton, unless the sun had set, in which case it was rung at an early hour the following morning.

Smiler av alt som kan vites … smil ...

Morgentanke: De som opprinnelig bodde på Kanariøyene …

Los Guanches er det spanske navnet på den eldste kjente befolkningsgruppa på de større Kanariøyene, innvandret en gang mellom 1 000 og 100 år f. Kr.

Ordet guanche stammer fra guanchinet som ordrett betyr «menneske fra Tenerife» (fra guan = menneske og Chinet = Tenerife). I dag regnes guanchefolket som utdødd, eller muligens rett og slett assimilert med europeiske innvandrere som for alvor begynte å befolke øyene på 1500-tallet.

Det antas at årsaken til at dette opprinnelig var et ukjent folkeslag var det paradoksale faktum at disse øyboerne ikke hadde kunnskaper om å lage havgående fartøyer.

Deres opprinnelige kultur er utdødd, men deres plystrespråk Silbo har overlevd i dalene på La Gomera.

Silbo gomero, også kjent som el silbo, er et plystrespråk som brukes av noen av innbyggerne på La Gomera i Kanariøyene for å kommunisere over de dype dalene på øya. Det ble utvikla av øyas første innbyggere, guanchene, for språket guanche. Plystrespråket spredde seg også til øyene El Hierro, Tenerife og Gran Canaria.

Smiler med et plystrende drag … smil ...

Hentet fra:

https://no.m.wikipedia.org/wiki/Guanches

https://no.m.wikipedia.org/wiki/Silbo_gomero

Morgentanke: By som ble borte er funnet …

Mange har søkt i historien til Platon og forsøkt rett tolkning, striden om lokalisering i Atlanterhavet har ført til tanker om den gjenfortalte hendelsen som er beskrevet og nedtegnet av en lærd egypter, så historiskt storslått gjengitt av Platon med stedreferansen direkte, bare forflyttet i forhold til posisjonen beskrevet fra Egypt.

Flere ganger har Santorini vært i søkelyset, på samme måte som Kanariøyene har vært. Nå har ny teknologi og nye betraktninger vurdert med nytt fokus, hvor momentet om en by som plutselig ble borte, var avgjørende for hvorfor øyene i Atlanterhavet ikke har den samme plutselige lava endring som forholdene som er mer tydelige på Santorini.

Santorini er stedet hvor den forsvinnende byen Atlantis var plassert, når ringene rundt byen er gjenskapt fra en tid som har vært, så tolkes ytterringen til å være landmassen og innerringen vannet, samtidig som landmassen i midten av sirkelen er gjenskapt som en stor nok øy, fra den tid historien om Atlantis skal være i fra.

Alle signaltegn fra Platon sitt fortalte er identifisert, dermed passer Santorini på alle punkter som det forsvinnende Atlantis. En naturkatastrofe fra egyptiske nedtegnelser, forsterker den voldsomme effekten som omgivelsene ble preget av på den tid hvor Atlantis sin forsvinning passer med det gjenfortalte.

Må bare smile storslått … smil …