Hvordan møte trollet?
Ingen ide å forsøke å løpe i fra, da lengden på bena tilsier at det er et håpløst prosjekt. Stikke hodet i sanden, ei heller noe som løser det vanskelige. Gjemme seg bort i mellom ulendte formasjoner og bak busker og trær, kan fungere en periode, men så må en bevege seg ut i lysningen igjen.
Min tilnærming til de vanskelige ting, har vært fantasifulle, kreative og “dumt løst” under veis. Noe som har sakte gitt en lærdom, om å løpe i fra er en umulig måte å løse opp i egne utfordringer.
Dermed har metoden funnet en form, hvor innsatsen er stor i starten og med fokus på mye av det vonde som kan tenkes, der oppdages det stadig mye og mer vanskelig og tankene jobber seg igjennom alle tenkte og utenkte scenarier som jeg er i stand til å forvalte. Tar bit for bit, slik at ikke inntrykket overvelder mer enn nødvendig og baner meg vei igjennom følelse spekteret vondt, verre og verst, samt aller verst.
Bildet som dannes på min utfordrende vei, er som en topp-tur, veien opp er krevende og lang, men fokuset er koblet til det punkt som oppfattes som toppen. Viser det seg at det ved nådd punkt, igjen er nye topper å nå opp til, så brettes ermet opp og ferden fortsetter helt til det høyeste punkt er nådd.
Veien opp er krevende, virkelig krevende, mang en gang åpnes skapdører hvor skjelletene virkelig skrangler og motet svikter et kort sekund, før de små skritt igjen er på rett vei mot det som hele tiden kan se ut som toppen av utfordringen.
Mang en gang har jeg rast ned igjen mot startpunktet, men den ni-tidige fokuseringen, har gjort at støvet er børstet av og ferden påbegynt igjen.
Veien opp, inneholder masser av tanker som på ingen måte vil bli realitet, da er omfanget blitt eksponert og voldsomheten i eventuelle oppfyllelser vil kunne håndteres, fordi et følelsesmessig ragnarok allerede har vært gjennomgått.
Premien i det katastrofale, er at veien ned går mye enklere og en ferd som foretas med øynene åpne og speidende etter det flotte i det vanskelige, noe som oppdages som enkelt å finne, når ruiner og mørkbrente tanker er utgangspunktet. Dette gir igjen meg selv muligheten til å balansert påføre riktigere nivå av uro, uten å overdrive eller underdrive, ved søken etter det gode i øyeblikkene som inneholder katastrofe og fordervelse.
Det å finne smilet i det ur triste, er fortsatt mit eneste våpen i motgangens spor … smil ...