Fantastisk og utfyllende, interaksjon og støttende krefter der hvor kunnskap og viten ikke er komplett hos kun en.
For meg er sameksistens blitt der individer deler hva som er felles, et sted hvor individet eksisterer og en tosomhet har funnet plass.
Ikke inkludert eller ekskludert, kun gjensidig samhørighet, en eksistens hvor verdier gjenkjennes og aksepteres på lik linje med de samfunnstildelte feilene vi alle naturlig har fått utdelt.
Dualisme i individualismen, eller i moderne språkdrakt: Gi faen om planer kræsjer, gjør noe med planene eller gjennomfør som plutselig tenkt.
Når dualismens innsikt finner frem, så er forståelsen og respekten åpenbar og ikke diskriminerende eller fordømmende.
Dermed blir ikke mitt forventet som ditt ellet motsatt, der hvor individet finner nødvendigheten av innsikt og forståelse.
Forståelsen av forskjell er det som bærer mesteparten av inntrykk og forventet, der hvor det levde liv har oppdaget at intet varer evig eller gror uhemmet inn i himmelen.
Evig er begrepet fra individets start og til målstrek, ikke mer dessverre, noe som begrenser og gjør at sameksistens alltid vil ha utgangspunkt fra eget ståsted og hvordan dette passer i sammen med annet.
Individuell sameksistens, en kraft som krever ydmyk fraskrivelse og samtidig total integritet, når to sinn av en slik balanse finner felles kraft, er skyld og glede visket ut til ekstatisk tilstedeværelse.
Smiler lunt og innser det paradokset i enhver tankevending … smil ...