Observasjon av oss pendlere, strekker seg fra fordypende medpassasjerer som sitter inne i sitt skilpaddeskall og gjemmer seg helt, eller som det heter i en klingende tydelighet: Fortsetter søvnens ferd. Så til utagerende og høylytte diskusjoner med medpassasjerer, kolleger og familie i den andre enden av telefonrøret eller bare med seg selv.
Spennet er stort og jeg deltar mer i den passive delen av skalaen, sitter stille og nyter av å se variasjonen og likheten hos mine medmennesker.
Som en siste farvell, sendes de sistre blikk inn gjennom de åpne dører, når jeg passerer vogn etter vogn, ved avstigning og jeg overrasket av hvor strengt ansikter kan fremstå.
Det er en introverte strenghet som vekker det fokuserte og det er ikke min tyvaktige observasjon, men noe langt der inne som frembringer uttrykket og smilet blir min naturlige reaksjon.
Mon tro om det er en naturlig motvekt i handlingen som gjør det smilende så naturlig og godt, er det følelsen av å ikke ha det så strengt i mitt eget indre som utløser smilets kraft.
Smilet mindre strengt enn noen gang … smil ...