Jeg skriver her forhåpentligvis i ironiens drakt, finner både ønsker og harselas balanserende i en dus av slik det virkelig kan være.
Svakere enn hva som er tillært og sterkere enn opplært er der tankene av og til hviler, når realiteten blomstrer og viser seg frem som slik den egentlig er.
Det å våge, er todelt, enten hodeløst eller begrenset. Både og er like spennende og håpefullt.
Smiler nesten perfekt godt … smil …