Tanker om tiden som er her og nå, har kompleksitet i kraften som driver sesongens storhet fremover som tradisjon og rituelt symbol.
Som troløs og registrert i statskirken, er høytiden der fremme noe som for meg hører til de religiøse og som samfunnet har trykket til brystet som en felles vedtatt høytid, hvor de kommersielle krefter har lært å lage spin off og markedsdrivende flyt.
En tilværelse hvor nesten alt er tilstede, det finnes ikke reelle lokale mangel eller nød, bare et konstruert behov om mer av noe som ikke trengs eller det som allerede er tilstede, eventuelt bort valgte føringer som har gitt en annerledes tilnærming.
Fattigdom i målestokk her på berget, blir noe motbydelig ubalansert om blikket løftes noe ut av navleregionen og hvor verden inkluderes.
Det universelle i vår og andre sin situasjon, er tanken om hverandre sin delte tilstedeværelse uavhengig av kalde og innpakkede oppmerksomheter, det er samtaler og de stille blikk som inkluderer og forstår individene med samme utgangspunkt som menneske og de samme muligheter for å oppdage mestring.
Hvor godt det er å øvesmile til speilbildet og få et startsmil tilbake, da blir resten av dagen som en smilende kraft i omgivelsen … smil …