Leve evig er en realitet som er fjernt fra ønsket, selv om vitenskapen kan opprettholde 1.000 år som mulig, så er ikke dette mitt mål.
Nærmere et halvt århundre, så er slitasjer og endringer i belastninger mer tydelige, selvvalgt bevegelse vegring gir mindre fleksibilitet og et tyngre fottrykk. Valgte belastninger er alltid med som naturlige endringer, dermed tror jeg at et liv utover rammene ville skapt ubalanse for min måte å takle det levde.
Trives godt med de utfordringer som serveres, får en inngående forståelse av hva jeg ennå ikke har skjønt.
Supermann blir tidvis Clark Kent og må agere som normalt, vår ungdommelige uovervinnelighet har samme effekt, plutselig står føttene solid i godt fottøy og tenker på regelmessig avføring og hverdagslig mestring ved å forsiktig krysse is glatt underlag.
Hvert steg på livets stige, har gitt meg ny forståelse av hva jeg tidligere ikke hadde forutsetninger til å forstå, fantastisk å innse uvitenhetens sjarmerende pris.
Kontraster gir uforbeholden glede over bare å kunne utføre det som tidligere var selvfølgeligheter, klatre i fjell, gå uendelig lange turer i ulendt terreng, kjøre fortere enn forstått, stupe fra uante høyder og finne balanserende utfordringer som jager pusten bort.
Verdier vris og utvikles, forståelsen får næring hvor det tidligere ungdommelige balanserte mer mot kanten, livet finner dermed nye arenaer for stimuli og vekst.
Den indre reisen til egne topper og eksotiske plasser, gir innsikt i dimensjoner som oppdages. Hva som er et produkt av det som har vært, en fantastisk livserfaring på godt og mye vondt, men med vekst i grunnen.
Har stått i min egen krig og kommet ut som et mykere menneske og med bevissthet om takknemligheten til mine fantastiske foreldre, som har gitt meg og de kommende generasjoner spillerom og muligheter, ved å overlevere troen på mye riktig.
Essensen av livet, har vært å lære av alt det erfarte, smile til verden og kjenne den rå latteren i fra livet og de varme svarsmilene … smil ...