Hva som er vakkert i det levde, mye mer enn først tenkt.
Selve livet, er som en blomst, hvor en sås, spirer og gror, for å springe ut som første års blomst.
Videre vrir stilken seg mot solens stråler og de voksende kronblader strekkes ut i full blomst.
Sånn går årenes løp, gang på gang og det vakre blir bare vakrere.
Så vender syklusen seg tilbake mot opphavet og en annerledes vakker reise starter.
Tilbake til opphavet, via visne blader som naturlig krølles av elde.
Det ærverdige i det erfarte, fremstår som refleksjoner fra det levde og erfart omsettes som fortalte historier med levd lærdom.
Når kronbladene berører jorden igjen, så svikter naturlig stilkens styrke og syklusen får ny næring fra det levde.
… smiler blomstrende … smil ...