Hvor kommer roen om det ukjente i fra, jo i det forklarte.
En skremmende anerkjennelse, som tydelig viser hva etablert usikkerhet kan føre til og hvor enkelt det er å godta forklaringer, selv om det fortalte mest minner om eventyr.
Hva som ennå ikke forstås, kan forklares med blikket rettet mot lyset, en måte å løfte uforstand inn i noe livgivende og male forståelige ord på det som ennå ikke kjennes.
Egentlig en grei mekanisme, å ikke stoppe helt opp ved punktene som krysser områder med ennå ikke lært. Den ydmyke ferden videre, hvor nytt blir forstått og andre nye ting ikke skjønnes.
Løftede blikk sikrer at kursen holdes stabilt, men årvåkenheten over hvor føttene plasseres må være tilstede, for å ikke snuble på livets sti.
Aksept av å ikke inneha all kunnskap som skal komme, er et våpen mot frykt.
Innse at perfeksjonisme kun måles ut fra individenes egne og omgivelsenes tolkede forventninger, dermed kan tankene stole på egen oppfattelse og lytter avbalansert til det rundt.
Dermed tror vi alle, frem til vi vet og da må vi tro noe annet.
Smiler anerkjennende … smil ...