Jeg skal dø og det skal du også, en naturlig syklus for absolutt alt levd og like naturlig som fødsler er, men den siste realitet er ofte dysset ned mer enn ankomsten.
Det viktige er alltid at realiteten ikke får overskygge det levde, bare være med som en balanserende kraft som poengterer det flotte i livet.
Når streken følges fra start til stopp, så er det nære fokuserte det som gjør at oppdagelsen av bitens helhet ikke sees.
Slik som horisonten krummes, når blikket ser uendelige metere av omgivelsene, blir vårt levde en bit av den store helhet. Hvor hver og en sin levestrek også bues svakt som det øynene oppfatter når det fokuserte får tilstrekkelig dybde og lengde.
Som en sirkel bestående av utallige buede streker, så starter og slutter strekene med hale mot hodet og kontinuiteten oppdages når perspektivet får et riktig overblikk.
Så mye igjen til forståelsen har tilstrekkelig innsikt og overblikk, frem til kunnskapen er på riktigere nivå, så mestres det levde etter de forutsetninger som oppfattes og finnes riktige.
Smiler som en del av smilets sirkel … smil …