Hvor går nå det fokuserte, innover og deretter utover på en krummet linje ut fra egen refleksjon over universets midtpunkt.
Hvor går så ferden videre mot galaksen som er innvortes og som kun er begrenset av egen glede, ved forrige sjekk av eget nullpunkt som glitrer med fravær av det leste som betyr mer enn hvilke verdier som blomstrer av fryd og glede.
En reise i universet, er samme utfordring som reisen innover i landskapet som ikke fremstår mer åpenbar enn hvilken som helst undring som kapasiteten her og nå har.
Hvor er vi og ikke minst, hvor er jeg. En tankerekke som leder frem til tanker om hvor vi faktisk kommer ifra og hvor veien så langt har gått.
Når det går til helvete, så er veien videre tydeligere.
Håpet er alltid forstyrrende for realismens egenskaper, som peker i retninger som ingen aner at er veien videre - Slik er det med helvete, et sted som fremstår å være et skremsel.
Som motiverende elementer, er flere faktorer større og bedre enn omgivelses tildelt rolle.
Hvem som er og ikke, et fantastisk spørsmål som svever høyere enn inntrykket som henger i luften.
Hva gjøres for at mitt tenkte jordes i mitt forståtte, en krokete sti som fører frem til det som faktisk blir. Hva som påvirker og leder retningen hit eller dit, noe som ikke forstås her og nå.
Hvordan veien blir - Alltid avhengig av hva som er gjort av innsats og forstått fotfeste på nytt siktet grunnlag, som bare blir standpunktet for neste utgangspunkt av hva som plutselig nå er sannhet.
Målet er flyktig og noe annet enn hva tidligere ståsteder har sett, en tendens til utvikling.
Hva verden er og hva verden blir, en samling håp av noe som vanligvis ikke påvirkes av øyeblikket. Noe som alltid blir et streif av tilstedeværelse på vei fra et sted til resten av ferden frem.
… smiler innholdsrikt … smil ...