Sykdommen i Hundremeterskogen er nå definert, ikke det at skogen er hverken for kort eller lang.
Når barnlige eventyr rives i biter og analyseres for å gi et voksent svar, da har sivilisasjonen forflyttet fokuset bort fra leirbålets historiefortellende og fremmedgjort evnen til de fortellende voksne, som plutselig blir truende uforståelig for andre oppvokste.
Diagnosene er nå av fagmennesker gitt som følgende:
Ole Brumm viser tegn på flere forskjellige diagnoser, men tydeligst er ADHD, uoppmerksom type.
Nasse Nøff helt klart har generalisert angstlidelse.
Tigergutt har et «tilbakevendende mønster med risiko-atferd».
Tussi diagnostiseres med «dystmia», en depressiv lidelse som varer over flere år.
Petter Sprett er muligens narsissist, ekstremt fokusert på seg selv, og overvurderer sin egen viktighet.
Som et forklart voksen landskap, forsvinner magien i det fortalte og her sitter vi igjen med karakterer i tildelte bokser og rammer.
Fantasiverden er en fantastisk arena, hvor hverken malte eller definerte ord dekker tilstrekkelig.
Tar tilbake fantasi smilet … smil …