Blikket svever opp, opp, opp og butter i skylaget som tegner et lyst grått lag av skjerming for uendeligheten.
Hodet legges bakover og blikket butter der hvor øynene ser kun tåkegrått.
Hva som løfter situasjonen helt oppunder skylagets bunn, er følelsen av tilværelsens ramme, der hvor en nummen følelse av å forstå det grenseløse bortenfor kiler i bevisstheten.
Smiler uforstandig godt … smil ...