Hvor “helved” er mitt aggerte i forhold til det forankrede, gjøres valg spontant uten å være gjennomtenkt tilstrekkelig på grunn av tidsknapphet.
Kompleksiteten i det hverdagslige, med følelsen av å måtte mestre alene, gir en konstant følelse av utilstrekkelighet. Dermed slites det i verdi plattformen som er skapt underveis og kompromier aksepteres, for å få omfanget ned i håndterbar mengde.
Konstant tidsknapphet er en vedtatt verdi som synliggjøres i mengde eller omfang, uten å ta hensyn til innhold og kvalitet.
Bra nok, er mantraene som er adoptert fra logistikkens lære, hvor den ny-norske frasen “just in time” er frøet som har vokst seg inn i andre miljøer og funnet trendye nye formuleringer.
Vurderingen av godt nok, blir ofte en tikkende bombe, da horisonten for hvor lenge og hvor vidt ikke er detaljsikret i omfanget for fremtiden. Etableringen danner grunnlaget for fremtiden, uavhengig av naturlige endringer som ikke er inkludert i bildet av omfanget da. Noe som ofte gir “ikke bra nok” effekt og manglende funksjonalitet for det nye landskap, som alltid vil komme.
Hva som er, kan aldri være førende for det som skal bli. Innsikt i begrensning over omfangsforståelse, er noe som kan sikre en reell måte å få til “godt nok” og med tilpasning til det som skal komme.
Minner meg selv på å lytte til stemmen der inne, for den har veiledet i mange flere sekunder, enn øyeblikkets spontanitet og smilet er forankret mye lenger tilbake enn her og nå … smil ...